Er dagens journalister sløve?

Image
Oppgave 3:
Diskuter hvorfor Vær Varsom-plakaten (VVP) punkt 4.14 er der vi feiler oftest. Er det et kvalitetsproblem, er det et metodeproblem, er norsk presse sløv, eller er det slik vi vil ha det? Har du andre forslag? Og hva kan en gjøre med det?

Her er det punktet i Vær Varsom-plakaten hvor vi pressefolk feiler oftest:

Vær Varsom-plakatens punkt. 4.14:
”De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.”

Videre heter det: ”Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.”

Selvmotsigende? Tja, en smule.

Espen skriver: “Brudd på samtidig imøtegåelsesrett toppet fellingsstatistikken i Pressens Faglige Utvalg (PFU) både i 2006, 2007, 2008, 2009, 2010 og 2011 – og slik den i virkeligheten har gjort i 11 av de siste 15 årene.”

Er det et kvalitetsproblem?
Dette er veldig diskutabelt – og det er nok derfor vi får i lekse å diskutere det? La meg se… Dersom en person/bedrift/organisasjon/etc. blir angrepet i den forstand at noen sier noe om en part, uten at den angrepne parten får mulighet til å forsvare seg, er det helt klart mangel på kvalitet i en sak – dersom den faktisk publiseres/trykkes/sendes slik.

Og da kommer vi til punkt to i diskusjonen – hva ligger bak? Er det en kilde som har vegret seg mot å svare, og ikke har ønsket å kommentere saken i det hele tatt? Eller er det journalisten som har prøvd å ringe et par ganger, sendt en sms og to, men ikke fått svar, og skrevet “VG har foreløpig ikke klart å komme i kontakt med vedkommende for kommentar”, eller noe i den duren?

Svaret her er nemlig av stor betydning, mener jeg. “Ingen kommentar” er en kommentar, og dersom den er ytret av en person som er inneforstått med hva angrepet går ut på – klart og tydelig – så mener jeg journalisten kan sende saken i blekka. MEN, dersom den angrepne parten ikke har fått en fullverdig forklaring på akkurat hva den angripende parten har sagt – ordrett – er det journalistens sløvhet som har skylden. Dette tar jeg opp under punket: Er norsk presse sløv?

Er det et metodeproblem?
Dette er avhengig av situasjonen der og da. I dag har ikke alltid journalister veldig god tid til å jobbe med en sak, og dersom journalisten har oppsøkt den angrepne parten for tilsvar, uten noen form for respons, må man diskutere om saken er såpass dagsaktuell og av så stor viktighetsgrad at nyheten (foreløpig) må publiseres uten den angrepne partens svar. Men da må dette presiseres i saken, og det er kun hvis man trygt kan lene seg på dette punktet: ”Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.” Det som er så fint med nettpublisering, er at sakene kan oppdateres med et lite klikk etter at den andre parten har gitt livstegn.

Dersom journalisten har god tid til å jobbe med saken, må saken inneholde alle parters uttalelser ved publisering – mener jeg.

Er norsk presse sløv?
Både ja og nei. Her kommer jeg tilbake til dette tidspresset – som PFU går i mot meg og sier følgende om: At en redaksjon har hatt ”tidspress”, er naturligvis ingen unnskyldning for å la være å gi den angrepne part anledning til å forsvare seg.

Ikke? Men skal vi ikke trykke saken i det hele tatt, da? Hva med informasjonsansvaret og “debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.” ???

Dette blir jo mer og mer selvmotsigende, eller? La oss diskutere videre.

Her er vi i hvert fall ganske sløve: “Når medier gir den angrepne anledning til å svare på beskyldninger, er det de konkrete beskyldninger som skal forelegges vedkommende. Svært mange av fellelsene i PFU skyldes at mediene her har
sviktet.” Dette er PFUs egne ord.

I henhold til de presseetiske regler er det ikke tilstrekkelig bare å informere om at noen kritiserer. ”Det er også nødvendig at man klart og tydelig fremlegger for den angrepne part innholdet i beskyldningene.”

Så; dersom vi klart og tydelig informerer angrepet part om akkurat hva som er blitt sagt, og vedkommende likevel ikke ønsker å kommentere det, syns jeg det er innafor å skrive at personen er opplyst om saken, men at han/hun ikke ønsker å kommentere dette. Som oftest stiller det dem bare i et dårligere lys, og erfarigene sier at de ofte velger å forsvare seg selv. 

Er det slik vi vil ha det?
Nei, så klart ikke. Men om noen gjør seg vrange og nyheten er av så stor viktighetsgrad at den fører med seg debatt og nyhetsformidling, så bør den vel publiseres? Det er jo det som står i VVP, samtidig som det ikke står… 

Jeg blir gal.

Hva kan en gjøre med det?
Å få begge partene i samme rom måtte vel ha vært det beste? Da kan de angripe hverandre og forsvare seg selv til de faller om.

Heldigvis skriver utvalget i PFU dette:

“Men når de angrepne bevisst velger ikke å forholde seg til angrepene, opphever de også sine
rettigheter etter pkt. 4.14.”

Så sånn er det med den saken.

Men det er ikke helt ferdig ennå, disse angrepne partene kommer gjerne tilbake og biter deg i rævva når du minst venter det. Utvalget skriver også:

“Klagere som av en eller annen grunn har valgt å gjøre seg utilgjengelige for mediene, men som i ettertid mener at det er formidlet sterke, feilaktige og belastende beskyldninger, må eventuelt forholde seg til andre punkter i Vær Varsom-plakaten.

Men også tilsvarsretten etter pkt. 4.15 i plakaten kan være forspilt: ”Tilsvar kan nektes dersom den berørte
part, uten saklig grunn, har avvist tilbud om samtidig imøtegåelse i samme spørsmål.” Når den angrepne velger ikke å kommentere angrepene, skal dette for øvrig gå klart fram av artikkelen eller innslaget.

Okei…

Så her er konklusjonen min: Alle skal ha rett til tilsvar, og journalisten skal gjøre sitt ytterligste for å skaffe dette. En sak/nyhet skal i utgangspunket ikke publiseres uten dette. Men, dersom vedkommende ikke er å få tak i, og saken er av usedvanlig stor viktighetsgrad (debatt og nyhetsformidling), kan det diskuteres om det skal gjøres unntak.

Derson personen gjør seg utilgjengelig og bevisst unnviker fra angrepene, mister han/hun retten til tilsvar, og saken kan trykkes – med forklaring om at den angrepne parten ikke ønsker å kommentere saken. Men da skal altså vedkommende være soleklar over akkurat hva angrepet har bestått av, og likvel ikke ønsket å forsvare seg.

 

Takk for diskusjonen, god natt.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s