En multimedial verden

Image

Oppgaven var å finne en sak på en nettside eller i en nettavis som er multimedialt utstyrt, og analysere dens relevans, presentasjon og hvordan den var utstyrt – kunne det blitt gjort annerledes?

Her er det veldig mye å velge mellom. Tidligere har jeg ikke vært helt klar over hvor mange multimediale herligheter det faktisk finnes der ute. Noen av dem som kanskje er aller vakrest å se på, er Snow Fall og Out in the Great Alone. Begge to anbefales, selv om det tar en liten evighet å komme seg gjennom alt – jeg jobber fortsatt med det.

Men jeg har likevel valgt å holde meg til lille Norge, og til en kanal som hele tiden spytter ut nye, multimediale skapelser. De har drevet med det lenge, og de gjør det bra. Jeg snakker selvsagt om NRKs P3 Dokumentar. P3 Dokumentar skiller de seg ut fra andre nyhetsmedium, som prøver seg med et multimedialt gullkorn en gang i blant. Et eksempel her Aftenbladets dekning av Kampen-saken, hvor de også lagde en 20 minutter lang videodokumentar. 

Til denne oppgaven valgte jeg dokumentaren Tanker fra Post 4 – en sterk historie om en jente som lot tvangstankene spise henne opp innefra, til hun veide under 30 kg. Tanker fra Post 4 er utstyrt med en radiodokumentar på omtent 30 minutter, flere videosnutter med korte intervjuer, bilder, radioklipp og tekst. Jeg vil si at den har det meste. Det er ikke noe fancy greier som i Snow Fall – det er enkelt og greit en historie som fortelles gjennom at vi får se, høre og lese om Ingeborg. I tilegg er det tatt med nyhetsbærende punkter, og intervjuer med fagfolk. Vi får også et innblikk i en annen kvinnes historie, Laila, om hvordan jentefestene fungerer i hennes vennekrets – de spiser masse god mat sammen, og spyr like gjerne alt opp igjen – sammen. Til slutt kommer vi tilbake til Ingeborg, og hennes råd til foreldre og syke. Det er en innholdsrik og forseggjort dokumentar.

Kunne den vært utstyrt annerledes? Det kunne den selvsagt. Den kunne vært kun en radiodokumetar, den kunne vært kun video, den kunne vært kun tekst. Den kunne vært dokumentert gjennom bilder fra sykdommen startet og til nå – men i stedet har den litt av alt. Jeg syns ikke den skulle vært gjort annerledes. Nå er den tilpasset slik at folk selv kan velge hvordan de vil få med seg Ingeborgs historie.

Dette er i utgangspunktet en radiodokumentar, men den er likevel tungt tekstdrevet. Personlig liker jeg å ha muligheten til å selv lese historien, og er glad for at teksten er der i tillegg til lyd og bilde. Valgmuligheten er noe leseren/lytteren/seeren setter pris på – tror jeg – og den bør vi ikke frata dem. I dette tilfellet finner man videosnutter og lydklipp når man blar seg nedover i teksten. For at denne saken ikke skulle være tekstdrevet, burde det hele gjerne vært gjort om til en videodokumentar. 

Vurder hvor vellykket hele saken er både journalistisk og i presentasjon.  Har man tenkt riktig, har man vektlagt riktig, kunne en ha valgt et annet ståsted – kunne for eksempel saken vært løst mer i pakt med deltakende journalistikk tankegang?

Hele saken i sin helhet er vellykket både journalistisk og i presentasjon – nettopp på grunn av valgmulighetene vi blir servert. NRK har den fordelen at de har ansatte med kompetanske på alle plattformer, og derfor kan de enklere lage slike sammensatte dokumetarsaker.

Andre medier hadde kanskje gjort det annerledes. Aftenbladet tror jeg hadde droppet hele lyddelen, og fokusert mer på videodelen av det hele. De hadde nok supplert med litt tekst, men ikke like mye som her. Sandnesposten eller Jærbladet hadde nok laget en tekstfeature. De små, lokale avisene har ikke kommet like langt når det kommer til å presentere sakene sine multimedialt og på flere plattformer, men de jobber seg stadig oppover. Om 10 år tror jeg vi lever i en multimedial verden, på godt og vondt. Det er viktig å ikke være for fancy i utformingen – nyheten må ikke druknes i dilldall.

Det er min mening – takk for meg.

 

Dialekt e jysla kjekt

Oppgave 1: Vurder Jærbladets dialektgransking som et Public Journalism prosjekt. Er dette å skape deltakende journalistikk? I så fall hvorfor eller hvorfor ikke?

Bare for å jørr et poeng ud av dette, har eg valgt å skriva innlegget mitt på dialekt. Pur Stavangårsk. Koffår har eg d? For dialekt e jysla kjekt, og eg e stolte over måden EG snakke på. Og det e nok folk på Jæren óg. Bare trykk deg inn på lenkå og se ka Jærbladet drive med for tiå: http://jbl.no/index.php?page=nyheter&KatID=30

Jærbladet dekke kommunene Hå, Time og Klepp – ganske små og intime plasser vil eg sei – og adle med nynorsk i blodet. Nå har bladet prøvd seg fram både med å skriva någen av sagene sine på dialekt, men de oppfordre og lesarene t å senda inn ord og uttrykk som kanskje ikje e allmenn kjente. Det e vel ein fine måde å lera seg någe nytt på? Det syns i hvert fall eg.

Jærbladet har et ønske om å driva med levande journalistikk – journalistikk som lokalsamfunnet kan bidra med på sin egen måde. De tar tatt amerikanernes “Public Journalism” og plassert d på gjødsla mark. Det lokte det seier av, spørr du meg. Og kubæsj – på Jæren altså.

Her e de 10 punktene som Landslaget for Lokalaviser (LLA), deriblandt Jærbladet, trekke fram som nyttige steg mot et levande lokalsamfunn:

  1. Lytt t innbyggårene
  2. Oppfordra t engasjemang
  3. Je lesarene kunnskab og innsikt
  4. Legg menneskår på tåpp
  5. Fortell ein historie
  6. Ver tålmodige – og jåbb for resultatår
  7. Valgdekning på innbyggårenes premissår
  8. Lån øyrår og auår av innbyggårene
  9. Evaluer aviså på ein nye måde
  10. Samarbeid med andre medium og forskningsinstitusjonår

Både som menneske, journalist og lesar kan eg vel sei at dette e fine punkt i mine auer. Og grunnen t at eg tror at dette vil slå an på Jæren, e at kultur e någe folk faktisk bryr seg om. Språget vårt seie någe om identiteten vår, og kor me komme fra. Og sjøl om någen av oss siddisar ofte jørr litt uskyldig narr av de jærske dialektene, e det sjelden eg har møtt på ein jærbu som ikje e stolte over breikingå si. Og det syns eg e flott!

Nå ska eg komma med et eksempel. Fredrikstad Blad (FB) gjorde et dialektstunt tidligere i vår. De valgte å skriva ei heile avis på pur Fredrikstaddialakt. Nå har eg ein kjereste som komme derifra, men han snakke (heldigvis) ikje sånn. Men det jørr resten av familien. Og vett du ka. Selv om østfoldingene har blitt kåra t å ha Norges desidert styggaste dialekt, e de sjøl glade i an – naturlig nok. Og aldri før har FB solgt så mange aviser. ADLE avishyllene va tomme denne dagen. Eg lyge ikje, eg har sikre kilder fra Fredrikstad. Dette bevise vel at folk e glade i d som de kan føla tilhørighet t. Nå e ei lokalavis någe nært fra før av, men når avisene til og med velge å trekka d ner på dialektnivå, då e di pinadø ganske nærme d me kan kalla deltagande journalistikk.

Et aent eksempel. Eg har jobba ein gode del i Stavanger Aftenblad i d sista. Og i sommer fekk eg i oppgave å skriva ein dialektsag, i samarbeid med alle Schibstedavisene. Eg sko fordypa meg i skillet mellom “egenes” og “gadespråg” – eller det forsvinnande skillet, nærmare sagt. Uansett – eg måtte laga ein quiz. Om gode, gamle Stavangerudtrykk. Type “Ka betyr drolt? 1. Troll. 2. Bæsj. 3. Fiskebåt”. Og jett om det va någe folk likte. Aldri før har eg fått så mange lesermail med løgne ord og udtrykk som eg heller burde brukt. Med andre ord – folk engasjerte seg.

Nå e d på tide å konkludera litt…

Nå har ikje dette eksperimentet t Jærbladet vart så grævla lenge, for de fleste “jærske” sagene blei vel publiserte 3. og 4. oktober – så ska de je seg nå, liksom? D hadde vært kjekke om de holdt kogen litt lenger altså. Og me kan jo spekulera så møje me bare vil og sagen, men Jærbladet må nok komma med ein liden oversikt øve kossen dette faktisk slo an hos folk. Kanskje har jærbuene drede i d.

Og bare for å ha sagt d – ja, eg syns Jærbladet dialektgranskingsprosjekt invitere t deltagande journalistikk, men eg syns fortsatt det finns andre og bedre måder å jørr d på. Følg punkt 1. i de ti bud – lytt t innbyggårene. E dette någe de syns e interessant? Ja, sikkert. Men sånne viktige samfunnsmessige ting syns de nok og e interessant. Så spørr de om det og, spørr du meg. Men det e d ingen som jørr.

 

God natt.

Er dagens journalister sløve?

Image
Oppgave 3:
Diskuter hvorfor Vær Varsom-plakaten (VVP) punkt 4.14 er der vi feiler oftest. Er det et kvalitetsproblem, er det et metodeproblem, er norsk presse sløv, eller er det slik vi vil ha det? Har du andre forslag? Og hva kan en gjøre med det?

Her er det punktet i Vær Varsom-plakaten hvor vi pressefolk feiler oftest:

Vær Varsom-plakatens punkt. 4.14:
”De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.”

Videre heter det: ”Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.”

Selvmotsigende? Tja, en smule.

Espen skriver: “Brudd på samtidig imøtegåelsesrett toppet fellingsstatistikken i Pressens Faglige Utvalg (PFU) både i 2006, 2007, 2008, 2009, 2010 og 2011 – og slik den i virkeligheten har gjort i 11 av de siste 15 årene.”

Er det et kvalitetsproblem?
Dette er veldig diskutabelt – og det er nok derfor vi får i lekse å diskutere det? La meg se… Dersom en person/bedrift/organisasjon/etc. blir angrepet i den forstand at noen sier noe om en part, uten at den angrepne parten får mulighet til å forsvare seg, er det helt klart mangel på kvalitet i en sak – dersom den faktisk publiseres/trykkes/sendes slik.

Og da kommer vi til punkt to i diskusjonen – hva ligger bak? Er det en kilde som har vegret seg mot å svare, og ikke har ønsket å kommentere saken i det hele tatt? Eller er det journalisten som har prøvd å ringe et par ganger, sendt en sms og to, men ikke fått svar, og skrevet “VG har foreløpig ikke klart å komme i kontakt med vedkommende for kommentar”, eller noe i den duren?

Svaret her er nemlig av stor betydning, mener jeg. “Ingen kommentar” er en kommentar, og dersom den er ytret av en person som er inneforstått med hva angrepet går ut på – klart og tydelig – så mener jeg journalisten kan sende saken i blekka. MEN, dersom den angrepne parten ikke har fått en fullverdig forklaring på akkurat hva den angripende parten har sagt – ordrett – er det journalistens sløvhet som har skylden. Dette tar jeg opp under punket: Er norsk presse sløv?

Er det et metodeproblem?
Dette er avhengig av situasjonen der og da. I dag har ikke alltid journalister veldig god tid til å jobbe med en sak, og dersom journalisten har oppsøkt den angrepne parten for tilsvar, uten noen form for respons, må man diskutere om saken er såpass dagsaktuell og av så stor viktighetsgrad at nyheten (foreløpig) må publiseres uten den angrepne partens svar. Men da må dette presiseres i saken, og det er kun hvis man trygt kan lene seg på dette punktet: ”Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.” Det som er så fint med nettpublisering, er at sakene kan oppdateres med et lite klikk etter at den andre parten har gitt livstegn.

Dersom journalisten har god tid til å jobbe med saken, må saken inneholde alle parters uttalelser ved publisering – mener jeg.

Er norsk presse sløv?
Både ja og nei. Her kommer jeg tilbake til dette tidspresset – som PFU går i mot meg og sier følgende om: At en redaksjon har hatt ”tidspress”, er naturligvis ingen unnskyldning for å la være å gi den angrepne part anledning til å forsvare seg.

Ikke? Men skal vi ikke trykke saken i det hele tatt, da? Hva med informasjonsansvaret og “debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.” ???

Dette blir jo mer og mer selvmotsigende, eller? La oss diskutere videre.

Her er vi i hvert fall ganske sløve: “Når medier gir den angrepne anledning til å svare på beskyldninger, er det de konkrete beskyldninger som skal forelegges vedkommende. Svært mange av fellelsene i PFU skyldes at mediene her har
sviktet.” Dette er PFUs egne ord.

I henhold til de presseetiske regler er det ikke tilstrekkelig bare å informere om at noen kritiserer. ”Det er også nødvendig at man klart og tydelig fremlegger for den angrepne part innholdet i beskyldningene.”

Så; dersom vi klart og tydelig informerer angrepet part om akkurat hva som er blitt sagt, og vedkommende likevel ikke ønsker å kommentere det, syns jeg det er innafor å skrive at personen er opplyst om saken, men at han/hun ikke ønsker å kommentere dette. Som oftest stiller det dem bare i et dårligere lys, og erfarigene sier at de ofte velger å forsvare seg selv. 

Er det slik vi vil ha det?
Nei, så klart ikke. Men om noen gjør seg vrange og nyheten er av så stor viktighetsgrad at den fører med seg debatt og nyhetsformidling, så bør den vel publiseres? Det er jo det som står i VVP, samtidig som det ikke står… 

Jeg blir gal.

Hva kan en gjøre med det?
Å få begge partene i samme rom måtte vel ha vært det beste? Da kan de angripe hverandre og forsvare seg selv til de faller om.

Heldigvis skriver utvalget i PFU dette:

“Men når de angrepne bevisst velger ikke å forholde seg til angrepene, opphever de også sine
rettigheter etter pkt. 4.14.”

Så sånn er det med den saken.

Men det er ikke helt ferdig ennå, disse angrepne partene kommer gjerne tilbake og biter deg i rævva når du minst venter det. Utvalget skriver også:

“Klagere som av en eller annen grunn har valgt å gjøre seg utilgjengelige for mediene, men som i ettertid mener at det er formidlet sterke, feilaktige og belastende beskyldninger, må eventuelt forholde seg til andre punkter i Vær Varsom-plakaten.

Men også tilsvarsretten etter pkt. 4.15 i plakaten kan være forspilt: ”Tilsvar kan nektes dersom den berørte
part, uten saklig grunn, har avvist tilbud om samtidig imøtegåelse i samme spørsmål.” Når den angrepne velger ikke å kommentere angrepene, skal dette for øvrig gå klart fram av artikkelen eller innslaget.

Okei…

Så her er konklusjonen min: Alle skal ha rett til tilsvar, og journalisten skal gjøre sitt ytterligste for å skaffe dette. En sak/nyhet skal i utgangspunket ikke publiseres uten dette. Men, dersom vedkommende ikke er å få tak i, og saken er av usedvanlig stor viktighetsgrad (debatt og nyhetsformidling), kan det diskuteres om det skal gjøres unntak.

Derson personen gjør seg utilgjengelig og bevisst unnviker fra angrepene, mister han/hun retten til tilsvar, og saken kan trykkes – med forklaring om at den angrepne parten ikke ønsker å kommentere saken. Men da skal altså vedkommende være soleklar over akkurat hva angrepet har bestått av, og likvel ikke ønsket å forsvare seg.

 

Takk for diskusjonen, god natt.

Livets mange spørsmål…

Image

Hva betyr journalistisk kvalitet?
Når jeg tenker på journalistisk kvalitet tenker jeg på saker som journalisten(e) har brukt den nødvendige tiden til å få med alle viktige elementer, som f.eks flere gode kilder og ulike synspunkter. Jeg tenker også på språket, for uten et godt språk og gode skildringer av mennesker og miljø er det ikke givende å lese en tekst. Journalisten må kunne male et bilde, og ta leseren med inn i historien, uten å miste dem på veien et sted. For å klare dette kreves tid. Apropos bilde, så er det viktig med en god fotograf. 

Men – jeg tror dagens journalister har for dårlig tid til å lage god kvalitetsjournalistikk. Selvsagt er det ulikt i de forskjellige avisene og mediene, men på en generell basis burde det vært mer rom for gravende journalistikk, reportasjeskriving over tid og et dypdykk i de gode historiene. Vår oppgave er å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet, og det er ikke gjort på én, to, tre. Og ja, tid er penger, men det er vel verdt det? Hva vil DU lese: billige søppelsaker (for å sette det litt på spissen), eller de litt dyrere, men gode historiene? Jeg velger sistnevnte. Og jeg er også villig til å betale for det, når flere aviser nå er tvunget til å ta betalt på nett, med såkalte pluss-artikler. De gode sakene lager ikke seg selv, og noen må selvfølgelig ha betalt for å gjøre jobben. Folk som ikke forstår dette er etter min mening meget trangsynte. Vi naturligvis blitt bortskjemte fordi det har vært gratis å lese nettaviser i så lang tid, men når ingen vil kjøpe papir lenger, må de gå over til å betale på nett – sånn er det bare. Ellers vil det vi kjenner som kvalitetsjournalistikk i dag dø en sakte, men sikker død. Tror jeg, da.

Hva er det som kjennetegner høykvalitetsjournalistikk?
Nå har jeg allerede skrevet mye om hva jeg anser som journalistikk av høy kvalitet, men jeg fant også en formel for håndverksmessig høykvalitetsjournalistikk. Den går slik: Hkj = K x M, der K står for antall kilder og M for antall motstridende synspunkter i en og samme sak. Énkildejournalistikk er billigjournalistikk. Flerkildejournalistikk hvor flere motstridende synspunkter kommer frem, tar lenger tid å lage, og er derfor dyrere.

Svaret blir da: flere kilder, flere motstridende synspunkter, tar lenger tid å lage og er dyrere – men av bedre kvalitet 🙂 

Har du eksempler fra valgkampen på det ene eller det andre?
Ja, jeg har ett: VG har som kjent en del penger å bruke på kvalitetsjournalistikk, og jammen meg gjør de det av og til også. Tidligere i sommer valgte de å presentere Norges politiske historie på en morsom og forseggjort måte – syns jeg. I “Eventyret om Soria Moria-regjeringen” (http://www.vg.no/spesial/2013/valg/tegneserie/) kan du som digital bruker scrolle deg nedover både på PC, nettbrett og mobil, og få servert betydelige hendelser/skandaler/løfter fra 2005 og frem til i dag. Her kan du også lese mer om de ulike statsrådene ved å holde musepilen over ansiktet deres, og det er jo en enkel måte å lese deg opp på flere folk uten å måtte skifte fane og søke på nytt og på nytt. Ellers syns jeg at denne tegneserien gjenspeiler at det er brukt både tid og penger, og 

Er kvalitetsjournalistikk plattformavhengig?
Ja, det kan den være. Bare les det jeg har over her, og klikk deg inn på lenken, så vil du forstå at noe lignende aldri kunne blitt gjort hverken på papir, radio, eller tv for den saks skyld. Internett er fremtiden, og nettbrett er laget for å skape bedre leseropplevelser. Derfor må vi bruke det for alt det er verdt. Og om vi det godt nok – jeg skriver forresten “vi” fordi vi er fremtidens journalister;-) – tror jeg også folk kan godta at de må betale litt for det.

Det selvfølgelig an å lage kvalitetsjournalistikk både i papir, på radio og på tv, men jeg tror nettet er det som vil være dominerende framover. Her har vi en unik egenskap ved at vi kan tillate oss å ha med mye mer informasjon enn f.eks i avis, hvor du har en spesifikk mal å forholde deg til. På nettet kan du veldig enkelt lenke saker opp til hverandre, og ha kule effekter (slik som i Soria Moria), som at du kan få mer informasjon ved å holde musepiler der og der. 

Ellers, godt valg i dag. Bruk stemmeretten!

Min mediestatistikk, vel

image
Slik har min mediebruk vært den siste uken, sett bort i fra morsomme besøk innom Facebook og lignende.
Tid i minutter
Dag                                                                                    Fjernsyn     Radio    Papiravis    Nett
Torsdag 22:                                                                           60                0              0                45
Kommentarer: Etter jobb gikk jeg på konsert sammen med en gjeng øltørste journaliststudenter. Selv om min matforgiftede kropp ikke holdt ut til Röyksopp inntok scenen, ble det ikke store oppdateringene på nyhetsfronten denne kvelden. Nettbruken her er likevel ok+ pga de timene jeg var på jobb i Aftenbladet – da oppdaterer jeg meg jevnlig.
Fredag 23:                                                                             30               30            0                15
Kommentarer: Jeg reiste inn til Li for å tilbringe helgen med familie og kjæreste på hytta. I bilen på vei bort hadde jeg på radioen – slik jeg alltid har når jeg kjører bil. De 30 minuttene med tv-titting er et resultat av “God Morgen, Norge” under frokosten. Her er nettbruken  ganske lav, og det er rett og slett fordi jeg ikke har 3G-dekning oppe i fjellet, og derfor surfa jeg bare på morgenen, før vi dro.
Lørdag 24:                                                                              0                   0           25               0
Kommentarer: Hytta er som nevnt uten nett, men mamma og pappa holder papiravis, og da ble det til at jeg bladde gjennom og leste noen reportasjer i PLUSS – det var tross alt gårsdagens avis.
Søndag 25:                                                                           120               30          15               20
Kommentarer: I dag kom vi sent hjem fra hytta, og dermed ble de 20 minuttene med nyheter på nett konsumert i ett strekk. Da tok jeg igjen litt av det tapte. Ellers ble det radio i bilen, og tv-titt på kvelden – dog ikke så mye nyheter.
Mandag 26:                                                                             0                30            0               20
Kommentarer: Tjaaa. Nå var jeg lei av å kommentere, egentlig. Radio i bilen og sånt.
Tirsdag 27:                                                                            100              15            15            20
Kommentarer: Litt papir i dag, da jeg tok turen innom u1 på UiS, der avisene flyter – bokstavelig talt. Nesten, i hvert fall.
Onsdag 28:                                                                            60                   0              0            30
Kommentarer: Litt tv-titt og litt nyheter på nett morgen, ettermiddag og kveld.
Gjennomsnitt:                                                                     52,8                 15           7,8          21
Okei, her er tingen: På tirsdag (20.08) fikk jeg den triste meldingen om at nettet som er inkludert i mitt totale mobilforbruk hadde komme til veis ende. Jeg, student som jeg er, bestemte meg derfor for å ta det litt rolig i svingen. Som regel er jeg innom både aftenbladet.no, rogalandsavis.no og vg.no opptil flere ganger, men nå måtte jeg altså begrense meg til kun å lese på iPaden til de tidene jeg var hjemme – morgen og kveld. Med 10 min her og 10 min der ble det visst ikke mer enn et gjennomsnitt på 21 min til dagen.
Radio hører jeg som regel på kun i bilen, og siden jeg, student som jeg er, ikke har egen bil, begrenses det til når jeg låner min mors lyn av en Toyota Yaris ❤
Jeg er nok alt for dårlig til å lese papiraviser for tiden. I sommer jobbet jeg i Aftenbladet, og da fikk jeg den gratis på døra hver dag. Jeg innrømmer at jeg heller da ikke leste fra ende til annen, men da brukte jeg 15-30 min til papir. Jeg er så heldig at mamma og pappa holder avisen, og med familieabbonement kan jeg fikse det slik at jeg får e-avisen. Så det skal jeg jammen meg gjøre.
Men nå stikker jeg til Kreta. Sist jeg var der så jeg ut slik jeg ser ut på bildet. HOT.
Snakkes om en uke!
– Ulrikke